Tiur om sommeren
– Bruk av et urskogsreservat i Nordvest-Russland

Male capercaillie Tetrao urogallus in summer
– Use of a pristine forest reserve in the Northwest of Russia

Av Håvard Bjordal og Christian Hillmann

Cand. agric. thesis 2002, Norges Landbrukshøgskole

Sammendrag av resultater
Sommeren 2001 overvåket vi 23 radiomerkede tiurer Tetrao urogallus i perioden fra 16. juni til 4. august, i et urskogsområde i Nordvest-Russland. Tiurene hadde ved den 16. juni forflyttet seg fra leiken til hjemmeområdet sommerstid. Hjemmeområdet befant seg i gjennomsnitt 1,6 km fra tiurens egen leik, og 2,3 km fra nærmeste fremmede leik. Forflytningen fra leik- til sommerområdet er hovedsakelig antipredatoradferd. Tretti prosent av tiurene hadde hjemmeområder nærmere fremmede leiker enn egen. Størrelsen på hjemmeområdene var i gjennomsnitt 221 ha, når potensielle konsekvenser støkking har på størrelsen ble ignorert. Etter støkking var gjennomsnittsavstanden mellom to observasjoner av samme fugl 385 m lengre enn forventet uten støkking. De tre lengste distanser mellom to observasjoner var samtlige forbundet med støkking. Ved å bruke lang tids forflytningsdistanse fra et vilkårlig utgangspunkt for ikke støkte tiurer regnet vi ut den forventede gjennomsnittlige størrelsen på hjemmeområdet til å bli 201 ha uten støkking. Gjennomsnittsavstanden mellom to lokaliseringer foretatt to påfølgende dager var 396 m. Dette illustrerer den lange avstanden en tiur daglig forflytter seg, og det er i hovedsak forklart ut i fra antipredatoradferd.

Innenfor hele studieområdet ble vegetasjonstypene blåbærgranskog, gransumpskog og høystaudeskog benyttet i samsvar med tilbudet, mens furumyr ble unngått. Tiurene foretrakk vegetasjon med høyere dekningsgrad enn gjennomsnitt for hele studieområdet. De rike vegetasjonstypene ble samtidig utnyttet i samsvar med tilbudet. Tiurene valgte å bevege seg innenfor et avgrenset hjemmeområde gjennom sommeren. Innenfor disse var det en preferanse mot rikere vegetasjonstyper samt at fattige typer ble unngått. Der fuglene ble lokalisert, var det også en høyere andel av urter og en signifikant kortere avstand til andre vegetasjonstyper enn man kunne forvente innad i hjemmeområdet. Utover sommeren økte bruken av åpnere vegetasjonstyper.

Tiuren velger seg et avgrenset hjemmeområde som kan tilby en høyere andel av preferert vegetasjon og gi bedre dekning enn det en kan forvente ved et tilfeldig fødesøk i studieområdet. Innad i dette området er det på grunn av tiurens store forflytning vanskeligere å finne prefererte egenskaper ved vegetasjonen. Unntaket er høyere dekning av urter ved lokaliseringene, og den kortere avstanden til andre vegetasjonstyper. Generell konklusjon: Tiurer foretrekker rike vegetasjonstyper og vegetasjon i eller i nærhet av kant.

Våre resultater sett i et forvaltningsperspektiv
Storfuglen er en fugl evolusjonært tilpasset et liv i sene suksesjonsstadier av skog (gammelskogen). Tidligere har studier av storfugl hovedsakelig blitt utført i skogsområder som allerede har blitt forstyrret gjennom menneskelig påvirkning av ulik grad. Disse undersøkelsene har fortalt oss hvilke biotopvalg storfuglen gjør i kultiverte områder. Studiet i Russland har gitt oss en mulighet til å sammenligne resultater fra en urskog med tilsvarende resultater fra kulturskog, og dermed kan vi enklere diagnostisere den europeiske bestandsnedgangen av storfugl.

Studiene i Russland har vist at tiuren om sommeren prefererer områder som er fuktige, nær kant, og som kan tilby en høg andel av urter og bjørnemose. Drenering av fuktige skogsområder vil dermed slå negativt ut for storfuglen. Våre resultater viser også at flersjiktet skog har stor betydning både når det gjelder næringssøk og med tanke på skjul mot hovedsakelig flyvende predatorer.

Vi har presentert nye resultater angående tiurens høye bevegelsesintensitet gjennom sommeren. Dette er forklart som antipredatoradferd ovenfor både mammalske predatorer og hønsehauk. I områder hvor storfuglbestanden er redusert og tettheten av rovpattedyr har økt, vil sannsynligvis dette bevegelsesmønsteret ikke lenger være fordelaktig. Det er sannsynlig at tiuren i slike områder vil bli utsatt for en høgere dødelighet på bakgrunn av færre fugler i systemet, og et skifte i predatorfaunaen.

Støkking fører oftest til at tiur forlater sitt hjemmeområde og etablerer et nytt hvor det sannsynligvis vil være mindre fordelaktig å oppholde seg. Dette vil ha størst betydning der hvor preferert vegetasjon er mindre utbredt og der hvor tiurer er klumpvist fordelt.